All right, man skal være forsiktig med hva man sier. Man skal være høflig og vennlig. Også overfor filmstjerner.

Men, det finnes fristelser ikke til å motstå. Vi har truffet Keira Knightley i dag, den skjønne, tilsynelatende vevert sårbare engelske kvinnen er 10 år eldre enn gjennombruddet, “Skru`n som Beckham” – nå 26. “Pirates of the Caribbean” viste jo for allverden at hun både fysisk og verbalt i høyeste grad er i stand til å slå fra seg.

Her i Venezia er hun i rollen Sabina Spielrein, jødisk ung kvinne i Wien 1904, Carl Jungs pasient – og elskerinne, og et gjentatt tema mellom Jung og psykoanalysens far, Sigmund Freud. Hele spillet mellom de tre er teamet for David Cronenbergs “A Dangerous Method”.

Sabinas problemer er mangeartede, ikke minst står hennes undertrykte og kopliserte seksualitet sentralt. Blant annet fantes det hos henne et sterkt innslag av maschosisme; hun likte å bli slått – å få det danskene på kontant poetisk vis kaller en “endefull”.

Nåvel: Dette er et tema vi skal ta opp senere i VG, i et bredere anlagt intervju med Keira. Utleverende seksuelt ladede scener er slett ikke noe å ta lett på, særlig ikke for en ung skuespillerinne.

Men mens man snakker om slikt, oppstår det gjerne litt befriende latter. Og det er i en sådan stund man slett ikke kan holde seg (denne forbannede touretten!):

- Er det slikt, frøken Knightley, at når helt sant skal sies kan man ikke totalt utelukke, sånn helt privat, at litt småklaps på baken kan passere som ørlite ekstramoro?

- Endelig! Hoier den skjønne med sin forunderlig maskuline skoggerlatter; endelig!

- Dette er spørsmålet jeg har ventet på under hele festivalen! Før festivalen var jeg helt sikker på at om ikke annet, ville noen i alle fall spørre om dette. Men du er den første!

For ordens skyld: Spørsmålet ble også besvar – på mest utpreget engelsk vis:

- No, no, Sir; that is not my cup of tea!

Aprops drikke: Det går mye med. I skrivende tidlige kveldsstund er det 29 grader ute. Tidligere i dag var det varmere, betraktelig varmere.

Man holder seg til vann. Og kaffe. Og mere vann. Og er glad for både velfungerende dusjer og en vaskemaskin i den rommelige leiligheten vi deler med svenskene fra Aftonbladet og TT, Kim fra danske Politiken, Martyn fra Sunday Times i London. Samt elskelige, unge Kjartan fra NRK.

Enkelte ting gjør man bare ikke på festival. La være å spise, drikke alkohol i utide, ødelegge nettene med annet enn søvn. Samt å miste akrediteringskortet rundt halsen. Det er grunnleggende. PC-sammenbrudd er katastrofalt, telefonkræsj helt umulig. Kjartans androide Samsung Galaxy 2 gikk i knas forleden. Vi andre, mye eldre, samlet oss rundt ham som sørgende i en begravelse – dette var ikke engang mulig å dra en dårlig vits om.

Men Kjartan er en kriger. Og greide på mystisk vis, og etter adskillig off-line-tid, å oppspore en eldgammel, liten (og strengt tatt: litt femi) Nokia i reservelommen til en annen engelsk journalist. Så nå er NRK tilsnakkendes igjen.

Kvelden blir, for første gang dette året, ikke viet arbeid eller film. Festivalen har invitert til gilde cocktails på takterrassen til eksepsjonelle og historiske Hotel Danielli ved Markusplassen. Vi har latt oss overtale.

Så vår egen bak skal kun merke Daniellis myke fløyel i kveld. That is our cup of tea.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende